Endelig god vind! I dag satte vi farten for turen så langt – toppet på 10 knop og lå lenge tett opp mot det. Skuta går som ei kule, og i morgen passerer vi 1/3 av distansen mot St. Lucia.
Dag 6 – en helt vanlig dag midt ute på havet
Vi seiler jevnt og trutt vestover, gjør så godt vi kan med det vi har, og prøver å holde humøret oppe. Det er egentlig hele oppskriften her ute: ta en dag av gangen, fikse det som dukker opp, og nyte øyeblikkene når alt spiller på lag.
Dagen startet ganske rolig. Litt frokost, litt småprat og den vanlige sjekken av alt mulig rart om bord. Det er noe med livet her ute som gjør at ting går litt saktere, og det passer oss helt fint. Havet var snilt, vinden var grei, og selv om det alltid er noe å fikle med, tar vi det i vårt tempo.
Vi har blitt ganske gode på å lese hverandre nå. Man ser fort om noen trenger kaffe, litt mat, en pause eller bare fem minutter med stillhet. Små ting, men det gjør hele forskjellen når man er tett sammen over så lang tid.
Resten av dagen gikk med på småting: justere seil, sjekke kurs, følge litt med på konkurrentene og snakke om hva som skjer fremover. Ingenting dramatisk—bare sånn helt vanlig “vi er midt i Atlanteren”-drift.
“Difficulties are just things to overcome, after all.”
Watermakeren fikk seg en skikkelig “vi-må-snakkes”-runde i dag. Med bare 41% igjen på tanken begynner vi å bli ganske avhengige av å få liv i denne blå boksen, ellers blir det fort mindre kaffe, mindre dusj og mer bønn om regn. Så nå skrus det, sjekkes, blåses og prøves — alt for å få saltvann omgjort til noe vi faktisk kan drikke igjen.
Her er vi – midt ute i ingenting, men samtidig midt i alt. Et lite rødt punkt i et stort, blått hav. Det føles både smått og ganske rått på samme tid.
S/V Kompromiss 